La meg begynne med en psykologiklassiker som opprinnelig ble gjennomført av psykolog Peter Wason i 1969: Jeg tenker på en regel og din oppgave er å finne ut hvilken regel jeg tenker på. Alt du får vite er at de følgende tallene, følger denne regelen:

2 – 4 – 6

Du får muligheten til å si tre nye tall og får da enten tilbakemelding om at «Det stemmer med regelen» eller «Det stemmer ikke med regelen». Når du føler du har nok informasjon, kan du gjette på regelen. Du har antakelig en idè om hva regelen er allerede, men prøv først å tenke på hvilke tre tall du ville ha sagt. Jeg har gjort denne øvelsen ofte og har til gode å høre noe annet enn…

8 – 10 – 12

…som det første forslaget. Hadde du foreslått disse tallene, ville du ha fått beskjed om at «Det stemmer med regelen». Og hadde du fått den beskjeden, ville du antakelig følt deg mer enn sikker nok til å tippe at regel er at «tallene øker med to hver gang». Men det er feil. Det fascinerende med denne øvelsen er hvor utrolig lang tid det tar å finne regelen (som er superenkel). Folk hoster opp den ene tallrekken etter den andre og får stadig beskjed om at «Det stemmer med regelen«. Likevel klarer de ikke å beskrive den underliggende regelen.

Problemet ligger i tallrekkene de bruker for å teste sine egne teorier om regelen. De velger stort sett bare tallrekker som passer med regelen de tror det er og det er en fantastisk dårlig måte å finne ut av regelen på. Hvis du tror regelen er «øker med to hver gang«, så får du ingen ny informasjon om du stadig vekk sier tallrekker som følger denne regelen. Det man bør gjøre er å lete etter bevis mot regelen man tror er riktig – akkurat som forskere oppdras til å gjøre. For hadde du sagt 1 – 2 – 3 eller 1234 – 1450 – 325.649 hadde du også fått høre at «Det stemmer med regelen».  Skjønner du nå hvor det bærer?

.

Bekreftelsesfellen

Under debatten i kjølvannet av «Folkeopplysningen» hender det rett som det er at noen konfronterer meg med det de mener er bevis på at konklusjonene i programmet er feil. Instinktet mitt er da å lete etter motargumenter i form av å påpeke logiske feilslutninger i argumentasjonen eller svakheter ved «bevisene» som presenteres. Jeg kjenner at det koster krefter og krever overskudd å vurdere muligheten for at jeg, JEG, kan ha tatt feil. Heldigvis viser forskningen at jeg ikke er alene.

Forskningen viser det mange av oss allerede har en mistanke om:

Fenomenet kalles «confirmation bias» eller bekreftelsesfellen (som jeg kaller den). Vi har en klar tendens til å finne støtte for det vi allerede tror på og å avfeie det som går i mot det vi tror på. Er du en svoren forkjemper for selvbestemt abort, leser du SVs og KrFs partiprogram med to vidt forskjellige briller.

Screenshot fra Folkeopplysningen (C) NRK/Teddy TV

I «Folkeopplysningen» presenterer jeg to artikler*, en mot og en for slag av vin i butikk, for to ungdomspartier. Først fikk begge gruppene lese artikkelen som støttet deres standpunkt. Påfølgende ble de bedt om vurdere om de hadde blitt mer eller mindre positive til salg av vin i butikk. Resultatene viste, som forventet, at deltakerne ble enda sikrere i sin sak. Ungdommene fra FPU ble mer positive, men deltakerne fra det andre partiet ble mer negative til vinsalget. Så langt, så bra.

Men hva skjer når folk leser informasjon som går imot det standpunktet de har? Ungdomspolitikerne leste en artikkel fylt med motargumenter og vurderte nok en gang om de hadde blitt mer eller mindre positive. Ingen tror antakelig at aspirerende politikere skifter standpunkt med bakgrunn i en artikkel, men en liten bevegelse er det rimelig å forvente. En liten bevegelse er også hva man finner når man gjør dette eksperimentet – men bevegelsen går i «feil» retning. Etter å ha lest artikkelen fylt av gode motargumenter, blir deltakerne enda sikrere i sin sak.

Confirmation bias

Confirmation bias

Er det rart vi ikke klarer å bli enige?

 

Mer om confirmation bias


*) «Eksperimentet» vårt bygger på en kjent studie av Charles Lord mfl (1979)