Dette innlegget ble opprinnelig publisert på Psykologibloggen.no 5. des 2009.

Dommedag

Kalenderen viser 19 dager til dommedag, også kalt julaften.

«Shit, jeg må kjøpe pepperkakeformer i dag» sier kona i det hun våkner. Jeg har fått i oppgave å redigere julebrevet hun har skrevet, photoshoppe bilder og lime dem inn i et grafisk forlokkende design. Så må de skrives ut i 120 eksemplarer, frimerker for over tusen kroner må kjøpes. Så må hver mottaker få sin personlige hilsen, og så må brevene sendes. Ja, også må vi ikke glemme å ringe slakteren og bestille ribben. Vaskehjelpen er sikkert fullbooket snart, så hun må kontaktes umiddelbart. «Det kan du gjøre» sier kona, «så kjøper jeg juletreet».

«Hvor mange sorter skal vi gå for i år?«. Jeg kjenner en akutt kvalmefølelse og  svarer grettent, «Hva med ingen? Hørt om noen som har dødd av å ikke spise krumkake?»

Gavene! Vi har ingenting til Trude, Nils, Heimert, Line og Frikk. De er tidligere gode venner som har blitt vage bekjente, som vi ikke har sett på et par år. Men gaver skal de ha! Og ikke hva som helst heller. 80-kroners gaver som havner på søppeldynga.

Vi presser toåringen inn i bilsetet og kjører til nærmeste kjøpesenter. Det er en lørdag i desember, det er døden. Horder av likbleke foreldre med gråtende barn. Pulsen min stiger, lydene blir sterkere og sterkere. Jeg fungerer verken som pappa, ektemann eller meg selv. Jeg selvdiagnostiserer meg med posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

Vi drar hjem, uten gavene. Det var så mange folk der. Bedre å dra tilbake en gang i arbeidstiden, så får vi brukt lørdagen til å pynte huset i stedet. «Husker du hvor vi la esken med julepynten?».

Jeg slipper heldigvis tidlig i dag. Kompisjulebord. Nummer to av tre. Blir sikkert hyggelig, men i utgangspunktet ikke spesielt fristende. Jeg vil ha hverdagen tilbake!

 

Psykologen og jula

I yrket som psykolog, møter jeg en svært stor andel pasienter som er pliktoppfyllende, arbeidsomme og selvkritiske. Er du for mye av disse tingene, kan du risikere to ting:

  1. Å bli utbrent
  2. Å mislike alle kommende høytider

Det er påfallende å se hvor mange av mine pasienter som når spektakulære stressnivåer i løpet av desember. De gleder seg til jul, men piner seg gjennom forberedelsene. Alt skal være perfekt og alle skal få en oppmerksomhet. Og dette gjelder ikke bare pasienter. Jeg kjenner ingen som elsker forberedelsene og mange som hater dem.

Treningsleir

Juletiden gir oss imidlertid en unik mulighet som alle burde gripe. Når forpliktelsene er overalt, bør benytte anledningen til å gi grundig F i dem. Det er så ubehagelig at du ikke står i fare for å gjøre for mye av det, så du trenger ikke være redd for at jula ikke blir like hyggelig som i fjor. Jo flere ting du dropper, dess lettere blir det og du får endelig overskudd til å nyte samværet med familie og venner.

Prøv det! Begynn i det små, lag seks sorter i stedet for sju. Du vil kjenne på angsten i det du bestemmer deg, men den går over. La være å sende julebrevet til den tidligere naboen som du ikke er sikker på lever. Du sparer deg for mer enn porto.

God jul!

PS: Har du hørt at det er rekordmange selvmord i jula, og tenker at dette er en god beskrivelse på hvorfor det er slik? Ikke tenk det. Det stemmer ikke.