PÅSTANDEN

I en Dagbladet-artikkel fra 2003 hevder professor Sven Svebak at ”en løgndetektor kan med 97 til 98 prosent sikkerhet avgjøre om en person snakker sant”.

En løgndetektor, eller polygraf, består av flere forskjellige instrumenter som måler blodtrykk, håndsvette, pust og blodgjennomstrømming i

fingertuppene. Dette er kroppsfunksjoner som hører til det autonome (selvstendige) nervesystemet og som ikke vi ikke har viljestyrt kontroll over. Tanken er at aktiviteten i disse funksjonene øker når vi lyver.

Når disse instrumentene er festet til testpersonen, stiller testlederen spørsmål. I hovedsak er dette kontrollspørsmål. For eksempel kan testlederen spørre ”Er navnet ditt Hilde?” (hvis du heter Hilde). Slik får man en indikasjon på hva som er den normale responsen til testpersonen. Innblandet i kontrollspørsmålene kommer de relevante spørsmålene (”Drepte du Kine?”).

I flere land (deriblant Sverige og USA) er det tillatt å legge frem løgndetektorresultat som bevis i rettssaker, men i Norge ble dette forbudt i 1996.

LES OGSÅ: Psykologimyter: Norge på verdenstoppen i selvmord


FORSKNINGEN

Å gjennomføre realistisk testing av polygrafens nøyaktighet er utfordrende. Ideelt sett skulle man hatt et forholdsvis stort antall lovbrytere, man visste løy og i tillegg hat en stor gruppe som var anklaget for lovbrudd, men som man visste var uskyldige. Dette er både praktisk vanskelig og etisk uforsvarlig.

Det er imidlertid gjennomført flere studier med personer som er bedt om å lyve eller snakke sant som enkelthendelser. I 2003 gjennomgikk National Academy of Sciences (NAS) i USA ca 80 slike studier og konkluderte med at nøyaktigheten var ”slightly better than chance”, eller litt bedre enn ren tilfeldighet. Når det i tillegg finnes flere gode teknikker for å lure polygrafen (pusteteknikker, nål i skoen, spenne/avspenne muskler osv), er det med andre ord ikke grunnlag for å si at løgndetektoren er spesielt egnet til å detektere løgn.

LES OGSÅ: Psykologimyter: Slipp ut raseriet

Men la oss likevel leke med tanken om at polygrafen har en nøyaktighet på 97 %, slik Svebak hevder. Er det egentlig tilfredsstillende? Anta at du leder et firma med 10.000 ansatte og du vet med sikkerhet 100 av dem er spioner, men du aner ikke hvem. For å finne ut av dette, velger du å teste alle ansatte. Med en nøyaktighet på 97 %, vil 97 av de 100 spionene vil bli korrekt identifisert.

Det stopper imidlertid ikke der, for du har også testet 9.900 som ikke er spioner og siden feilmarginen er på 3 %, vil 297 uskyldige ansatte (3 % av 9.900) feilaktig bli identifisert som spioner. Etter å ha testet 10.000 ansatte, sitter du med andre ord igjen med 394 som er identifisert som spioner (97 positive og 297 falske positive), uten noen som helst mulighet til å vite hvilke som faktisk er spioner. Muligens hang du ikke med i alle svingene her, men fortvil ikke: Det er ganske vanlig og kalles basisratefeilen.

Så selv med en nøyaktighet på 97 % (noe forskningen ikke bekrefter), vil ikke løgndetektoren gi tilfredsstillende resultater på store grupper med mennesker. Har du fortsatt tro på løgndetektoren, bør du ta en titt på Michael Shermers reportasje. I tillegg til å få se polygrafen i bruk, får du også en tydelig demonstrasjon av dens mangler.