I dagens VG står min kronikk «Syke prioriteringer» på trykk. Den omhandler fristbruddsaken ved Oslo Universitetssykehus (OUS) og mitt hovedbudskap er at politikerne må ta deler av ansvaret for at slike saker dukker opp.  VG skriver i sin ingress at «Alle norske sykehus trikser med ventelistene. Sykehusene fortjener kritikken, men også politikerne må ta en del av skylden, skriver psykologspesialisten som selv innrømmer å ha vært med på spillet.»  Ingressen inneholder feil og leder leseren i en retning som aldri var min intensjon. Denne presentasjonen av saken gjør at noen meget viktige ting må avklares:

Jeg uttaler meg ikke som ansatt eller leder ved Sykehuset Østfold

Under navnet mitt står det at jeg jobber ved Sykehuset Østfold og at jeg tidligere har jobbet som leder. Begge deler stemmer, men jeg har aldri jobbet som leder ved Sykehuset Østfold. Jeg har ikke og har aldri hatt noe ansvar for ventelistehåndteringer ved Sykehuset Østfold. Pasientene som henvises avdelingen jeg jobber ved er allerede i et behandlingsforløp i Sykehuset Østfold og er ikke aktuelle for slike vurderinger det er snakk om i kronikken. Jeg har ingen grunn til å tro at det som tilsynelatende har skjedd ved OUS, også har skjedd ved Sykehuset Østfold eller andre sykehus.

Mine uttalelser var utelukkende ment som en personlig kommentar med bakgrunn i:

  1. offentlig statistikk vedr pasientrettigheter og fristbrudd
  2. mine personlige erfaringer som leder
  3. arbeidet med spesialistoppgaven «Prioriteringer i Psykisk helsevern for voksne» – som jeg skrev i forbindelse med min spesialisering i klinisk voksenpsykologi, og hvor kronikkens problemstilling også ble drøftet.

 

Ikke bevisst «triksing»

Jeg mener for øvrig heller ikke at det bedrives bevisst «triksing» med ventelister ved alle sykehus. At VGs ingress leder leseren til å få dette inntrykket, er meget beklagelig og jeg har bedt dem om å endre dette i nettversjonen.

Konkrete instruksjoner fra sykehusledelse om å prioritere pasienter som klager, har jeg aldri vært vitne til og heller aldri hørt om. Men fristbrudd skjer ved alle sykehus (det har aldri vært noen hemmelighet), og du vil også finne enkelttilfeller av at pasienter som klager på fristbrudd får tilbud før fristbruddpasienter som ikke klager. Når pasienter klager på fristbrudd ringer HELFO til den ansvarlige lederen og ber lederen tilby pasienten en plass innen to uker. Min opplevelse er at ledere og ansatte da strekker seg uvanlig langt for å imøtekomme dette – uten å ha til hensikt å nedprioritere andre pasienter. Min peronlige mening er at slike situasjoner dukker opp som en konsekvens av at mellomledere i sykehusene sitter med en uhåndterlig oppgave (begrensede ressurser og tilnærmet ubegrensede krav fra ledelse, lovverk og politikere).

 

Jeg har ikke «deltatt i spillet»

I ingressen står det at jeg selv har «deltatt i spillet». Det stemmer ikke. Jeg skriver at «Jeg har tilbrakt mine tilmålte timer som leder og ansvarlig for eviglange ventelister. Jeg har svettet over pasienter som nærmer seg den skrekkinngytende fristen for helsehjelp og jeg har blitt skamfull over dem som passerte denne fristen for mangfoldige måneder siden.» Dette stemmer, men det betyr ikke at jeg selv har «trikset» med ventelistene. Jeg tok over som leder for en enhet som hadde svært lange ventelister. Noen av pasientene på denne listen hadde allerede passert fristen for oppstart av behandling. Over en periode på tre måneder fikk alle pasientene et tilbud og etter dette forekom det ingen fristbrudd i perioden jeg var leder.

 

Hovedpoenget mitt…

…var at det er et stort paradoks at ansvarlige politikere ikke får sin fortjente del av kritikken i denne saken. Med mindre man mener at OUS-saken ensidig og utelukkende skyldes ineffektiv og dårlig drift, må man også rette søkelyset mot de som:

  1. 1) lager lovverket sykehusene må følge og
  2. 2) står for bevilgningene til sykehusene.

Dette er det i begge tilfeller våre folkevalgte stortingspolitikere som står for. De har, etter min personlige mening, laget et rammverk som gjør at de selv har ryggen dekket, men som ikke løser problemene vi står overfor i Helse-Norge.

Jeg ønsket ikke å svartmale situasjonen ved norske sykehus. Andelen fristbrudd har gått betydelig ned ved norske sykehus de siste årene og at sykehusledelse og helsepersonell rundt om i landet strekker seg langt i å gi oss den beste behandlingen de kan. Norsk helsepersonell gjør gjennomgående en fabelaktig jobb og leverer oss daglig helsetjenester i verdensklasse. Jeg er selv stolt av å være en del av Helse-Norge.