Namsos sykehus

Kvart over fem 13. april 2007 satt jeg på et toalett i Namsos sykehus. Jeg var nettopp blitt far for første gang og hadde låst meg inne på toalettet for å skjerme omgivelsene mine for de krampeaktige gråtetoktene.

Dagen før tvilte jeg sterkt på at jeg ville få noen følelsesmessig reaksjon, men nå satt jeg der i mobiltelefonen med moren og faren min på tråden og hikstet fram klisjetunge erkjennelser som «nå forstår jeg hvordan dere hadde det» og «det er så stort». Alt jeg foretok meg eller tenkte på, fremkalte assosiasjoner som førte til mer gråt. Selv tanken på dosetet. «Tenk, på et slikt skal hun sitte.»

Det endte med at sykepleiestudenten som var til stede, følte hun måtte trøste meg. Et snodig bilde. En fødestue. En utmattet, nybakt mor med smil om munnen og datteren sin på brystet. En lege som snakker og en jordmor som steller. I hjørnet står en 158 cm høy sykepleierstudent og trøster en gråtkvalt pappa på 193.

Tilstanden jeg er i akkurat nå, er en ganske annen. Det er over åtte siden Nora ble født, og erkjennelsene jeg fikk på fødestuen erkjennes ikke lenger. Tanken på doseter fremkaller ikke de samme assosiasjonene og i alle fall ikke krampegråt. Gråt har ikke vært en del av vokabularet mitt de siste årene, og det er nesten så jeg skjemmes over fødestueutgaven av meg.

Det er trygt å si at fødestue-Jan-Ole ikke er helt den samme Jan-Ole som skriver denne teksten. Byggesteinene er de samme, men det er en fundamental forskjell på de to utgavene. Boblende følelser og fraværet av dem er det som skaper forskjellen.

Hvordan følelsene våre påvirker oss, har vært et yndet tema i psykologien i lang tid. Og forskningsresultatene er tydelige…

Les resten av innlegget på Psykologisk.no – Nordens største tidsskrift for psykologi.

Slik abonnerer du på Psykobabbel

Abonner på Psykobabbel i iTunes, søk etter podcasten i din foretrukne podcastapp eller legg til denne RSS-feeden: http://tankesmed.no/feed/podcast